Tirsdag 11 desember 2012 startet som en helt vanlig tirsdag. Jeg dro som vanlig avgårde på jobb i halv åtte tida, mens Jan Terje sov litt lenger, siden han hadde vært på ettermiddagen dage.
Utpå dagen ringte telefonen min og jeg så at det var Jan Terje. Dette var en av dagene som var satt av fortrinnsvis til kontorarbeid, så det var greit å ta tlf.
Han forteller da at ambulansen er der og at de vil fly han med helikopter til sykehuset i Arendal. Han sier at de ikke vet hva det er, men at han kjenenr seg bedre nå. Jeg gir beskjed på jobb og hiver meg i bilen og kjører mot Arendal.
Da jeg kom fram til Arendal så satt jeg kursen mot hjerteavdelingen, for det var der han var innlagt. Jeg henvendte meg i ekspedisjonen og ble vist inn på rommet han lå på.
Jan Terje fortalte meg om forløpet: Han hadde laget seg noe mat og satt seg for å spise før han skulle på jobb kl. 14.00. Plutselig hadde han fått så vondt i kjeven og hadde reist seg opp. Han hadde besinnelse til å ringe etter hjelp, fordi han skjønte at det var noe som var alvorlig galt og om ikke lenge var ambulansen på vei. Da han snakket med de på telefonen og beskrev smerten, så ville de også sende
Luftambulansen.
Jan Terje mente at det ikke var nødvendig, men de tok ingen sjanser.
Ambulansen fra Evje kom selvfølgelig først, selv om de strevet litt med å finne frem, på grunn av den dårlige vegmerkinga på Byglandsfjord. Godt at Jan Terje kunne snakke og geleide de til rett sted. Ikke lenge etter kom Luftambulanse også og den landet ved "Brannstasjonen". Ambulansesjåføren kjørte og hentet legen og det ble vurdert at de skulle ta han til sykehuset i Arendal. I mellomtiden hadde ambulansepersonellet screenet og fått svar tilbake om at det ikke var hjerteinfarkt. Legen ville imidlertid likevel at det skulle gis blodfortynnende. Ambulansepersonellet var ikke enig, men i slike situasjoner er det legen som har det siste ordet.
Det hadde fortsatt og ta tester da Jan Terje kom til sykehuset og det gjorde de også da jeg kom dit. Han fikk beskjed om at han skulle til MR kl. 17.00. Det varte ikke så lenge før han var tilbake på rommet. Vi satt og ventet og Jan Terje duppet av med jevne mellorom, for han var veldig sliten.
Mens vi ventet så ble plutselig aktiviteten høyere og vi hørte de snakket om helikopter til Rikshospitalet. Vi kikket på hverandre og Jan Terje sa "det er vel ikke meg de mener?" Etter en lite stund så sa jeg at jeg tror nok det, for jeg hørte de sa fødselsdatoen din. En av pleierene ringte og bestilte helikopter til kl. 19.00. Lege ønsket den ekstra tiden for å skrive. Luftambulansen sa at de ville komme nå, de kunne ikke vente, for de kunne risikere at kl. 19.00 så var det en eller annen trafikkulykke de måtte bistå i, så det tok de rett og slett ikke sjansen på.
Etter litt kom legen og informerte om at de hadde funnet en
aortadisseksjon, det vil si en rift/sprekkdannelse i hovedpulsåren. Denne hadde de sett på MR-bildet og det var derfor helt nødvendig å sende han til Rikshospitalet, fordi de ikke hadde kunnskap på Sykehuset i Arendal til å behandle dette.
Etter dette gikk alt veldig fort. Ambulansepersonellet kom og de gjorde klart til nødvendige slanger. I mellomtiden snakket jeg litt med legen og han spurte om jeg skjønte hvor alvorlig det var. Jeg sa at jeg uansett ville dra etter inn til Oslo, noe han sa at han forsto, men oppfordret meg til å kjøre forsiktig. Han fortalte at dette var veldig alvorlig og at utfallet var uvisst.
Da Jan Terje ble fraktet ut i helikopteret , så var det bare for meg å sette meg i bilen og å sette kursen mot Oslo. Jeg visste jeg hadde en tretimers lang tur foran meg.
(Jan Terje har etterpå fortalt at han trodde han døde på vei inn til Oslo. Han kjente hvordan livskraften forsvant og hvordan det ble vanskeligere og vanskeligere å puste).
Turen innover var veldig lang og hele tiden kvernet usikkerheten om hvordan det gikk rundt i hodet mitt. På veien innover snakket jeg med Solveig (svigerinna til Jan Terje) og med moren min. Jeg stoppet i Lier for en tur på toalettet og en kaffekopp. Jeg sjekket telefonen min da og så at jeg hadde fått melding fra Rikke (hun var i Nordsjøen). På ett eller annet vis hadde hun forstått at det var noe som ikke stemte og jeg fikk svart på meldingen. Rikke ringte og jeg fikk forklart henne så godt jeg kunne og fortalt det jeg visste.
Turen inn til Oslo var fryktelig. Jeg visste ikke om samboeren min levde da jeg kom inn eller hvordan tilstanden hans ville være.
Da jeg kom inn til Rikshospitalet og fikk parkert bilen så sprang jeg til akuttmottaket, fortalte hvem jeg var og spurte etter Jan Terje. Jeg stålsatte meg i forhold til å få en eventuell negativ beskjed og fryktet det verste. "Søsteren" sa at han fremdeles lå på operasjonssalen, men at de var i ferd med å avslutte og at hun regnet med at de var ferdige om en halv times tid. Hun ringte etter en som fulgte meg over til
Thoraxkirurgisk avdeling. Jeg ble vist til et pårørende rom og fikk beskjed om at legen skulle komme og informere etter hvert. Det kom ei "søster" etter hvert som lurte på om jeg ville sitte der å vente eller om hun skulle ringe for å undersøke om det var et ledig rom på hotellet. Jeg sa at jeg ville være der jeg var og hun hentet et teppe og ei pute til meg.
Etter en stund så kom legen for å fortelle og han sa at alt så bra ut. Det hadde vært en lang operasjon og det hadde vært veldig kritisk. De var usikre på om de kanskje måtte reoperere i løpet av natta, men han lovet at de skulle vekke meg om så skjedde. Jeg informerte om at jeg ble liggende på pårørende rommet denne natten. Jeg fikk komme inn litte grann til Jan Terje. Han var selvfølgelig i narkose enda og var koblet til en endeløs mengde (føltes sånn) med slanger. Jeg snakket til han og håpet at han hørte meg, selv om han lå i narkose. Deretter gikk jeg inn på pårørende rommet og la meg litt nedpå. Sovnet litt og våknet i sekstida om morgenen. Etter en liten stund så gikk jeg inn på avdelingen og spurte om når jeg kunne se Jan Terje. Jeg kunne se han litt (han sov fremdeles), før morgenstellet. Etter en stund så kom legen. Han fortalte at de hadde måttet reoperere i løpet av natta, fordi det hadde fortsatt å blø en del. Han sa at han visste at han hadde lovet å si ifra, men det var en rutineoperasjon og han hadde vært inne og sett at jeg sov, så da ville han ikke vekke meg.
Utpå formiddagen begynte de å vekke Jan Terje. Han var litt sløv selvfølgelig og han kunne ikke snakke på grunn av slange ned i halsen. Jeg så at han strevde med å si noe, men jeg forklarte så godt jeg kunne, sa hvor han var og han gjorde tegn til at han forsto. Jeg satt ved sengen så mye jeg fikk tillatelse til disse dagene på Rikshospitalet.
Etterhvert så ble de ulike slangene gradvis koblet fra og Jan Terje ble flyttet fra akuttavdelignen til overvåkning. Da hadde jeg ligget på pårørenderommet i to netter. På den sengeposten han ble flyttet til, så var det ikke et slikt rom, så jeg valgte å booke meg inn på
Gaustad Hotell.
Legen var veldig fornøyd og Jan Terje ble passet på hele tiden, blant annet at blodtrykket var så lavt som ønskelig. Det var som sagt mange slanger, både i brystet og ellers.
Siden vi dro i hui og hast inn til Oslo, så hadde vi selvfølgelig ikke fått med oss noe som helst. Så den ene dagen mens det var legeundersøkelse så dro jeg inn til sentrum og fikk kjøpt noen klær, mobilladere og toalettartikler, både til Jan Terje og meg.
På lørdag ble det bestemt at Jan Terje skulle flyttes til sykehuset i Arendal og det ble rekvirert en ambulanse.
Den samme legen som hadde sendt Jan Terje til rikshospitalet kom og pratet med han. Han var ærlig på det at han ikke hadde forstått hva det var som feilte ham, før han fikk se MR bildene. De hadde jo også pøst på med blodfortynnende og som han sa, vi holdt på å ta livet av deg med det. Legen ble også spurt om hva som hadde skjedd, dersom det ikke var flyvær eller det ikke hadde vært tid til å fly til Oslo. Han var tydelig på det at da hadde de måtett la Jan Terje dø, for de hadde ikke kompetanse til å gjøre noe med dette.
Det sies at 80 % av
pasientene med en aortadisseksjon dør (50 % av disse når aldri sykehuset).
En uke etter at Jan Terje ble flydd til Rikshospitalet mens det sto om livet, kom han hjem igjen til Byglandsfjord.
Treningen etterpå har tatt sin tid og han er fremdeles sykemeldt, men satser på å kunne begynne å arbeide noe fra neste måned. Formen blir gradvis bedre uke for uke.
Jeg er så takknemlig for at jeg fikk beholde kjæresten min hos meg og er så uendelig glad i han. Han er den snilleste og beste kjæresten en kan tenke seg!
På bildet under er her "nyvalpen" Ate, som kom til oss 15 mai i år. Her hviler han på fanget til Jan Terje etter dagens tur.
Til slutt vil jeg bare si at vi har vært kjempefornøyde med det norske helsevesenet og den hjelpen vi har fått.
